Varaordfører Kamzy Gunaratnams sofistikerte sensur

Det siste knappe året har YouTuberen Tappelino og den selverklærte feminist-datadetektiven Mia Landsem hatt en storkonflikt, og det toppet seg med et foreløpig klimaks på kvinnedagen 8. mars da Tappelino publiserte en svært knusende timelang video om Mia – som Mia per dags dato fortsatt ikke har kommentert offentlig.

I forbindelse med Telia Norges nye reklame, klarte mobilselskapet å hisse på seg både hijab-tilhengere og Tappelino-fansen. Tappelino-fansen reagerte hovedsaklig på at Mia Landsem fremstilles som nettroll-fighter, da Mia i stor grad selv kan beskrives som et nettroll – noe som kommer veldig tydelig frem av videoen til Tappelino.

Media har vært helt stille om Tappelino-fansens reaksjoner mot Telia, men da en gjeng muslimske hijab-tilhengere reagerte på samme reklamefilm ble det fart i pressekorpset. I den forbindelse deltok Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam fra Arbeiderpartiet i Dagsnytt 18.

I klippet fra Dagsnytt 18 hører vi at Kamzy kun har overdrevent positive ting å si om Mia Landsem i forbindelse med bakgrunnen for reaksjonene mot Telia-reklamen, og beskylder på upresist vis voksne menn for å være de som «hetser» Mia i Telias kommentarfelt. Primært er det ungdommer og unge voksne av begge kjønn som støtter Tappelino og engasjerer seg. Det stemmer nok at det er en overvekt av hankjønn, men det er ikke godt voksne menn som annet enn helt unntaksvis kommenterer kritisk om Mia i Telias kommentarfelt på Facebook, Instagram og YouTube. Kommentarene er forøvrig i all hovedsak saklige innvendinger om at Mia er dobbeltmoralsk og begår lovbrudd, samt oppfordringer om å se selve videoen.

Har Kamzy Gunaratnam noen bindinger i denne saken?

Svaret på det er ja. Kamzy er en forholdsvis god venninne av Mia Landsem. For eksempel var Mia invitert til og deltok i Kamzy Gunaratnams bursdagsfeiring et par dager før uttalelsene i Dagsnytt 18.

kamzy-bursdag

Parallellen til VG-journalistene i Hadia Tajiks pølsefest er åpenbar, og trenger ikke ytterligere kommentar. Kamzy Gunaratnam er inhabil og ugild til å renvaske Mia Landsem i konflikten som Mia selv initierte mot Tappelino.

Kamzy Gunaratnams sofistikerte sensur

Jeg skrev en kommentar på Kamzys Facebook-profil etter hennes Mia-forsvar i Dagsnytt 18. Det har vært mye sensur av Tappelino-støttende kommentarer fra blant annet NRK og Telia, så jeg var usikker på om Kamzy kom til å slette kommentaren min eller ikke. Den fikk tilsynelatende leve fritt på profilen hennes, men da en annen person kommenterte at hun sluttet seg til [alle] kommentarene over, stusset jeg da min kommentar avvek fra de andre kommentarene.

kamzy-casper

Derfor fikk jeg sjekket kommentarfeltet med en profil som ikke er venn med meg, og da så jeg at kommentaren min ikke var synlig.

kamzy-no-casper

Dette betyr at Kamzy Gunaratnam benytter seg av en sofistikert form for sensur. Denne metoden kalles shadow banning, og fører til at personen selv og vennene til personen fortsatt kan se kommentaren, mens alle andre som ikke er venn med personen ikke kan se kommentaren. Dermed lager man et ekkokammer av folk som er enig med seg selv, mens alle utfordrende, kritiske og alternative røster blir sensurert uten at de skjønner at de blir sensurert.

Det er selvfølgelig ikke ulovlig å shadow banne, men for politikere er shadow banning etter mitt syn både uredelig og udemokratisk. Politikere som profilerer seg på Facebook bør ikke bruke slike sofistikerte metoder som gir et forvridd og falskt bilde av befolkningens tilbakemeldinger og reaksjoner.

Avholdsorganisasjonen Actis et grelt eksempel

Det grelleste eksempelet på shadow banning jeg har sett fra skattepengefinansierte aktører er sannsynligvis likevel ikke Kamzy, med forbehold om at jeg ikke kjenner omfanget av hennes shadow banning. Hun unnlot å svare meg på direkte spørsmål om shadow banningen sin.

Det grelleste eksempelet jeg har sett er den kraftig skattepengefinansierte avholdsorganisasjonen Actis, som har vært rusreformmotstandernes bastion i flere tiår. Hvorfor Actis får offentlige midler i det hele tatt er et spørsmål det ikke finnes noe godt svar på, men at de sitter og hever lønn for over flere år å sitte og skjule sannsynligvis hundrevis og kanskje tusenvis av Actis-kritiske kommentarer på Facebook-siden sine, er direkte demokratifiendtlige handlinger, all den tid Facebook og andre sosiale medier har blitt en del av samfunnets maktspill.

Så Kamzy; når man benytter seg av samme sleipe triks som Actis – da er det på tide å ta seg en kikk i SoMe-speilet og spørre seg selv om hva hovedstadens varaordfører egentlig driver med.

Reklamer

Hvorfor jeg er interessert i Tappelino-sakene

Jeg er primært interessert i ruspolitikk, og mitt nettverk på sosiale medier er i stor grad mennesker som deler min interesse for nettopp ruspolitikk. Jeg får forholdsvis beskjedent med likes og reactions generelt, og spesielt lite respons er det når jeg deler noe om Tappelino, men likes er langt fra det viktigste her i livet.

Jeg kunne jo fulgt med på Tappelino-sakene uten å dele og omtale sakene, men jeg deler disse sakene delvis av årsaker som ikke nødvendigvis er åpenbare. Mange av vennene mine inkludert meg selv er vesentlig eldre enn den jevne Tappelino-fan, og jeg tenker nok at de aller fleste av Facebook-vennene mine har like lite greie på hva Tappelino har gjort og ikke gjort som det dommer Kim Heger, politiansatte og NRK-ledere har.

Derfor skal jeg nå påpeke sider av Tappelino-sakene som er svært relevant for rusfeltet. Men aller først litt video, her er 8 minutter av videoen «MIA LANDSEM«, og handler altså om politianmeldelser og politiet. Snurr film:

Usaklige politianmeldelser og søksmål

Ett likhetstrekk mellom Tappelinos konflikter og konfliktene rundt rusfeltet, er forekomsten av usaklige politianmeldelser som hersketeknikk. Truls Valsgård politianmeldte Tappelino etter å ha blitt exposed for uheldig seksualisert kommunikasjon med mindreårige. Dennis Vareide gikk til sivilt søksmål mot Tappelino etter å ha blitt exposed for uheldig seksualisert kommunikasjon med mindreårige. Og Mia Landsem politianmeldte Tappelino etter at hun selv på klønete vis valgte å starte en krig mot han og følgerne hans.

På rusfeltet er det Stiftelsen Retretten og spesielt Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon som har brukt usaklige politianmeldelser som hersketeknikk. Min tidligere samarbeidspartner E. Williamsen og jeg har blitt anmeldt av henholdsvis Stiftelsen Retretten og Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon som resultat av at vi kikket dem i kortene med et kritisk utgangspunkt. I tilfellet med Williamsen ble han politianmeldt for at han skrev noen mailer til myndighetene om at han ikke satt pris på at skattepenge-finansierte Retretten bruker vesentlige deler av midlene sine på akupunktur. I tilfellet med Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon politianmeldte de fremprovoserte reaksjoner fra meg ikke lenge etter at jeg hadde skrevet to kritiske artikler om dem. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon har også politianmeldt en pårørende som uttrykte sin frustrasjon over den drepende ruspolitikken organisasjonens daværende leder sto for. Den pårørende ble politianmeldt for drapstrusler, men som Mia Landsem-saken har vist trenger ikke det bety at noe i nærheten av en drapstrussel har blitt fremmet.

No-platforming

Slik adferd med lav terskel for å politianmelde debattmotstandere er typisk for no-platforming-bevegelsen. No-platforming er ikke kun å mene at motstandere ikke bør få delta på diverse debattarenaer, no-platforming er også kjennetegnet av en aggressiv adferd i det offentlige rom der no-platformerne bruker telefonen hyppig for å legge press på nøytrale for å svarteliste no-platformernes motstandere. Det er også typisk for no-platformere å ringe arbeidsgivere, støttespillere og familien til sine motstandere og svartmale dem med oppfordring om å ta avstand fra dem eller sanksjonere dem. Det er nok av personer på rusfeltet som har fått kjeft av RIO-ansatte eller Retretten-ansatte for å ha for tette bånd til meg eller for å ha gitt meg likes.

Mia Landsem er en svært ivrig bruker av den telefonbaserte no-platforming-teknikken. Her kan man høre hvordan hun høres ut når hun har klart å lure rektor til å tro at noen ungdomsskoleelever har gjort noe galt mot henne:

Weed – 420 blaze it f4330t

I Tappelinos video og i høst i Facebook-gruppen sin delte han videre et bilde av Mia Landsem som røyker det som etter all sannsynlighet er weed.

Dette virker umiddelbart som ganske kjipt gjort, og isolert sett er det også det – selv om det er Mia selv eller noen som var sammen med henne under weed-røykingen som i utgangspunktet er lekkasjen til bildet. Likevel vil jeg uten tvil hevde at Tappelino sto i posisjon til å dele bildet videre da han kom over det på Jodel i høst. Han sto da i en situasjon der Mia på falsk grunnlag hadde anmeldt han for drapstrusler. Mia hadde angivelig tystet på sin eks-venninne til hennes arbeidsgiver for narkotikabruk som hevn for noe sjalusi-drama, og hadde også erklært offentlig at hun selv ikke bruker noen form for rusmidler. I situasjonen Tappelino sto i virker det åpenbart for meg at det er legitimt for Tappelino å påvise både dobbeltmoral og løgn fra samme person som hadde anmeldt han for drapstrusler på falsk grunnlag. Han har jo blitt hengt ut i lite kildekritiske medier som utøver av en rekke straffbare handlinger, og bør ha rett til å vise frem eksempler på at anklageren ikke er sannferdig og troverdig.

Det hører også med til historien at Mia Landsem toppet den falske drapstrussel-anmeldelsen med en ytterligere anmeldelse av Tappelino for å ha delt bildet av at hun røyker weed. Det er en meget spesiell situasjon at hun eksplisitt gjør politiet oppmerksom på bevismateriale for eget lovbrudd. Dette ville for de aller aller fleste andre norske borgere ført til at vedkommende selv ville blitt påtalt og straffet for bruk av cannabis, men i Mias tilfelle går hun tilsynelatende og oppsiktsvekkende nok fri for slik påtale, mens Tappelino ble kalt inn til avhør og måtte forklare seg om å ha delt bildet av Mias weed-røyking. Hvis politiet insisterer på å etterforske spredningen av bildet, så plikter de å fokusere så nært den opprinnelige lekkasjen som mulig, og som nevnt er det Mia selv eller andre som var til stede under weed-røykingen som er lekkasjen, enten ved å frivillig ha spredd bildet eller ved å ha blitt hacket av noen som faktisk kan hacke.

Såvidt jeg vet er Mia Landsem eneste nordmann som har gått fri fra narkotikasiktelse i tilfeller der politiet eksplisitt har blitt gjort oppmerksom på soleklare bevismaterialer for narkotikabruk. Mia Landsem nyter altså godt av en eksklusiv de facto avkriminalisering som gjelder kun for henne. I tillegg kommer forsåvidt 15-åringen som etter mye om og men slapp straff for overskuddsmateriale fra en voldtektssak.

Avkriminalisering for alle

Regjeringen har utnevnt et Rusreformutvalg som skal klargjøre den kommende norske avkriminaliseringen. En av de største bremseklossene i prosessen er politiet, som prøver å tviholde på sine hjemler til å bruke alle triksene i boka for å jakte på weed-røykere.

Ærlig talt; hvis politiet ikke innbiller seg at avstraffelse av weed-røykere er viktigere enn at de ser gjennom fingrene i saker der de ikke opererer objektivt og upartisk, så synes jeg politiet bare skal gi opp kampen om retten til å jakte på og skremme vettet ut av cannabisbrukere. Politiet er ikke helsepersonell eller sosialarbeidere, og har ingenting positivt å tilføye rusbrukere før deres hjemler til å trynefaktor-ransake angivelige rusbrukere tas fra dem.

Rettssikkerhet for alle

Politiet har svært dårlig kompetanse på rusbruk, og de har heller ikke peiling på YouTube og Tappelino. Se bare her på ransakelsesordren:

ransakelsesordre

For det første, så er Tappelinos livestreamer aldri lagt opp slik at brukere kan stille han spørsmål muntlig. Brukerne (publikummet, de som ser på livestreamen live) kan stille spørsmål skriftlig i chatten som er tilkoblet livestreamen. Punkt 1 i ransakelsesordren inneholder altså feil som røper at Deighan Hanssen ikke aner noe som helst om streamen han har utstedt ransakelsesordre på hovedgrunnlag av.

For det andre, så er det ingen av punktene som gir noe grunnlag for å ta beslag i datautstyret og mobiltelefonen. Livestreamen lå tilgjengelig og godt fremkommelig på YouTube, og hvis politiet bare hadde tatt seg bryet med å se gjennom streamen ville de funnet ut at punkt 1 i ransakelsesordren inneholder falske opplysninger. Ytringene i punkt 2 og 3 er også noe som finnes lett tilgjengelig på nett og som politiet garantert hadde fått screenshots av fra Mia, så politiet hadde ingen rasjonell grunn overhodet til å ta beslag i datautstyr og mobiltelefon.

Slike grunnløse beslag utføres dessverre alt for ofte av politiet, og fremstår i stor grad som en ren trakasseringsmetode mot personer som politiet eller maktmennesker med kontakter i politiet finner brysomme. Det er et stort rettssikkerhetsproblem både at politiet opptrer partisk og at de tar seg til rette med overdreven og ubegrunnet bruk av inngripende maktmidler.

Politiet bør etterstrebe likhet for loven fremfor å fremstå som maktfraksjoners arbitrære verktøykasse. Overtrampene mot Tappelino fra påtalemyndigheter, rettsvesenet og media begynner å tårne seg opp til ekstremt omfang, og makta bør vite at fallhøyden blir større og større jo lengre tid maktmisbruket mot Tappelino fortsetter. Han vokser seg nemlig mer og mer innflytelsesrik, samtidig som flere og flere lag av befolkningen begynner å se hans side av sakene. Hvis mainstream media bruker for lang tid på å komme til fornuft angående objektiv dekning, så kommer nok Resett etterhvert på banen og scorer poeng i nye lag av befolkningen for å være først ute med det siste, på samme måte som i åker-saken om Trine Skei Grande.

Storaas-epoken endelig over

3. mars ble det offentliggjort: Jon Storaas er ferdig som daglig leder i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO). Som min statusoppdatering fra 14. september 2018 viser, har det siste året i organisasjonen vært preget av en bitter strid mellom Jon Storaas og styret, der styret har jobbet for å fjerne Storaas fra posisjonen som daglig leder. Hvis noen skulle tro at jeg overdriver når jeg skriver at det har vært en bitter strid, så bekreftes gjengivelsen min av RIOs frivillige Kjell Torstein Hagen, som på Facebook skriver at den bitre striden har medført mange hundre tusen kroner i advokatkostnader. På skattebetalernes regning.

storaas-september-2018

Det skulle ikke forundre meg om Storaas kommer til å sitte som «spesialrådgiver» på Gran Canaria store deler av året. Det er jo grovt misbruk av skattebetalernes penger at han skal betales lønn bare for å få beholde fasaden sin, men vi får være overbærende med det og være fornøyd med at hans regjeringsperiode i RIO er over.

Jeg hadde egentlig forventet at Kenneth Arctander overtok rollen som daglig leder, da det tross alt er han som i praksis har ivaretatt store deler av daglig drift siste halvannet år mens Jon har skulket unna. For å understreke dette kan jeg vise til at Jon og kona ikke engang var i landet da Rusreformutvalget ble presentert 23. mars 2018 og under RIO-konferansen «Portugal på norsk» 22. mars 2018.

randi-kanari-scan

Det ble likevel ikke Kenneth som overtok rollen som daglig leder, men Kenneth kommer uansett til å forbli en svært sentral figur i RIO.

Kenneth Arctander vs. Casper DiNapoli

Det er en dårlig skjult hemmelighet at Kenneth og jeg har et noe anstrengt forhold. Den første krangelen vi hadde handlet om avkriminalisering, der Kenneth som lojal RIO-ansatt forsvarte Storaas sine absurde påstander om at Norge allerede før 2014 i praksis hadde avkriminalisert. Kenneth heiet også frem Storaas da han slo seg vrang mot meg kun fordi jeg skrev to kritiske artikler om RIO i 2015:
-> Kampen mot HAB (Heroin-assistert behandling)
-> Dobbeltkommunikasjon fra Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

Det mest provoserende for meg var i 2016 da Kenneth i et manipulerende spill brukte tourettes-diagnosen min mot meg for å sverte meg og sanke sympati for RIO-klanen. Det gjorde ikke provokasjonene hans mindre at yndlingstrikset hans for å overdramatisere er å misbruke politiet ved å fremme latterlige politianmeldelser som slås stort opp i sosiale medier for å sanke sympati og demonisere. To ganger har jeg blitt politianmeldt av RIO, og begge gangene var Kenneth arkitekten. I 2017 ble jeg også ganske gretten da Kenneth og Storaas klarte å få stoppet den ferdig innspilte podcasten med Graveteamet og meg i kjølvannet av alle mediesakene tidligere på året. Dette var en av få sjanser for meg til å få litt ordentlig eksponering i form av et intervju om alt oppstyret med RIO og Retretten, men Kenneth og Storaas klarte å få stoppet det med no-platforming-triksene sine.

Mye har skjedd siden da, og en del av oppstyret er dokumentert med avisartikler i forskjellige aviser. Mina Gerhardsen (Actis), Rita Nilsen (Retretten) og Jon Storaas har alle sett seg nødt til å forlate sine stillinger, men Kenneth står fjellstøtt. Disse minnene vil være noe Kenneth og jeg for alltid vil dele, og vi vil ha et felles forhold til og en felles forståelse av sakene som det kun er oss to som ser. Det er det som kan vise seg å bli fundamentet for en bromance.

Hva nå, Kenneth?

Landskapet har forandret seg. Grunnlaget for at Kenneth og jeg med nødvendighet havnet i tottene på hverandre er ikke lengre til stede, men hvor dypt stikker den trøblete historien vår? Jeg har et godt forhold til Eva nå, og jeg har et greit forhold til Heidi. Ronny René har vært på flørter’n på Messenger og signalisert at han ikke har noe imot å ha dialog.

Det finnes flere enn de nevnte i RIO, og jeg kjenner langt fra alle som er tilknyttet organisasjonen. Men uansett hvor mange av dem jeg skulle få et godt eller greit forhold til, så er det Kenneths holdning til meg som er avgjørende for hvordan forholdet mellom RIO og meg vil være fremover.

Hvis Kenneth er for en reell avkriminalisering; hvorfor krangler vi?
Er vi voksne nok til å legge stridighetene bak oss og ta hverandre i hånda?
Det er ikke evnen det står på, det er viljen – vi er begge smarte nok til å definere oss et par minste felles multiplumz.

Helsedirektoratets RIO-frikjennelse motbevist

I januar 2018 fikk Helsedirektoratet et varsel om at Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) utbetaler sjenerøse julegratialer til sine ansatte med offentlige tilskuddsmidler. Etter noe krangling fra Jon Storaas leverte RIO omsider dokumentasjonen som Helsedirektoratet etterspurte. Denne dokumentasjonen kan også begjæres innsyn i herfra.

23. april 2018 frikjente Helsedirekoratet RIO, med andre ord har Helsedirektoratet konkludert med at RIO ikke utbetaler julegratialer til sine ansatte.

frikjennelseDokumentasjonen gir ikke noe grunnlag for frikjennelse

Varselet ble sendt Helsedirektoratet i januar 2018, på bakgrunn av informasjon gitt av en RIO-ansatt som avsluttet arbeidsforholdet der i midten av 2017. Derfor er det julegratialer i 2016 varselet gjelder – noe Helsedirektoratet ville visst om de hadde ført dialog med varsleren og ikke kun med RIO.

Dessuten gir regnskapet RIO har overlevert Helsedirektoratet intet grunnlag for å konkludere med at RIO ikke har utbetalt julehonorarer i 2017. Lønnskostnadene i regnskapet er for RIO, RIO Restart og Brukerstemmen i Nord 2.837.971,17 kroner, mens samlede lønnskostnader oppgitt i RIOs årsrapport fra 2016 er på drøye 7 millioner kroner.

Jeg tviler sterkt på at RIOs lønnskostnader har blitt mer enn halvert fra 2016 til 2017, ergo viser ikke regnskapet de totale lønnskostnadene til RIO for 2017, og dermed har Helsedirektoratet intet grunnlag for å konkludere med at det ikke er blitt utbetalt julehonorarer i 2017.

Dokumentasjon på 2016-honorarer

Som nevnt er det 2016 julehonorar-varselet gjelder. Her er dokumentasjon på at det ble utbetalt julehonorarer i 2016:

bank1

bank2

Dette er utskrift fra nettbanken til den tidligere RIO-ansatte. Utbetalingen på 32.400 kroner 19. desember 2016 er lønn, og utbetalingen på 27.625 kroner 21. desember 2016 er julegratiale.

Lønnsutbetalingen på 32.400 kroner bekreftes av vedkommendes lønnsslipp fra desember 2016:

lonnsslipp-desember

Utbetalingen på 27.625 kroner er altså ikke desemberlønn, og den tidligere RIO-ansatte sier selv at dette var julegratiale.

Bør få konsekvenser

Denne floka er pinlig for både RIO og for Helsedirektoratet, og begge parter bør få reaksjoner som konsekvens av denne saken. Om RIO utbetalte julegratialer i 2017 er fortsatt et ubesvart spørsmål.

Helsedirektoratets frikjennelse blir ikke mindre absurd av det faktum at Storaas i januar 2018 faktisk innrømmet at RIO utbetaler ekstra i slutten av året  – noe som ikke kan kalles noe annet enn julegratiale.

jon-ferie-04

Konklusjon

Det er faktisk ikke RIO som er den største synderen i denne saken slik den har utviklet seg gjennom 2018, da Helsedirektoratets behandling virker å være svært kritikkverdig. De har klart å prestere å frikjenne RIO for utbetaling av julegratialer på bakgrunn av et begrenset regnskap som umulig kan gi svar på om RIO utbetalte julegratialer i 2017, i en etterforskning de satt igang på bakgrunn av et varsel som gjaldt 2016. Til alt overmål virker Jon Storaas å innrømme utbetalinger av julegratialer også i 2017.

Dessuten praktiserer Helsedirektoratet grov diskriminering av organisasjonene på rusfeltet. LAR-Nett ble i et varsel-utløst møte satt på plass hardt for julegratialer, mens RIO slupper unna fri for både konsekvenser og kritikk. Det verste er at RIO, hvis de er frekke nok, virker å kunne fortsette å utbetale julegratialer – for Helsedirektoratet kommer aldri i verden til å følge opp for å kontrollere RIO med mindre de blir pålagt det fra høyere hold.

RIOs utbetalinger av julegratialer i 2016 er nå et ubestridelig faktum som Helsedirektoratet selv har mislykkes i å avdekke på tross av varsel. Helsedirektoratet bør etterforske på en reell måte om RIO utbetalte julegratialer også i 2017, og Helsedirektoratet bør også etterforske sin egen manglende evne til å komme til bunns i saken på første forsøk.

Graveteamets innspill til Rusreformutvalget

Graveteamet sendte denne uken følgende innspill til Rusreformutvalget:

graveteamet-innspill

Mandatet dere har fått fra HOD strider på enkelte områder mot menneskerettighetene og anbefalinger fra FNs høykommissær for menneskerettigheter, UNAIDS og Verdens helseorganisasjon.

Dette gjelder især det som gjelder tvangsbehandling pålagt av politiet, med sanksjoner som trussel om man ikke følger opp. Alle de overnevnte rettighetsorganisasjonene har spesifikt uttalt det dette ikke er noe de ønsker; det hjelper ikke om man pakker det inn i penere ord som «pålagte helserettede tiltak» eller «manglende oppfølging vil medføre sanksjoner».

Tvangsbehandling er tvangsbehandling, uansett.

Både dem som faktisk har et rusproblem og dem som bruker rusmidler, men ikke har det, får negative konsekvenser dersom man fortsetter med tvang og straff – sanksjoner er straff. Hele hensikten med avkriminalisering er å gjenoppbygge tilliten man har mistet med kriminalisering og få en slutt på inhuman behandling av vanskeligstilte (og andre) medmennesker.

Dersom man ikke har en reell avkriminalisering der hjelp er frivillig, vil Norge fortsette å handle i strid med menneskerettighetene og i strid med FN-anbefalingene.

Norge anser seg å være et moderne og humant demokrati som er spesielt gode på helse og rettigheter. Da er vi nødt til å innse at vi ikke kan bytte ut fengsel, rulleblad og sosial utstøtelse med et annet system som potensielt er ennå mer inngripende og fortsetter den negative sirkelen med mistillit.

En gruppe det snakkes alt for lite om, er dem som ikke har rusproblemer.
Graveteamet mener denne gruppen rett og slett må få være i fred.

Vi er engstelige for at Norge skal fortsette med overgrep mot ansvarlige voksne cannabisnytere uten et avhengighetsproblem, ved f.eks. å systematisk involvere barnevernet eller frata førerkortet selv om man ikke ruser seg foran barna eller er påvirket i bilen, og at det vil reageres annerledes enn i forhold til alkohol. Vi er også bekymret for sanksjoner som kan sende mennesker inn i en negativ spiral, med økte rusproblemer, slik vi har sett i USA der folk som har brukt narkotika nektes studielån og liknende.

Siden det noen ganger kan være litt uklart hvorvidt det er snakk om et rusproblem eller ikke, bør hjelpen som tilbys være frivillig og ikke basert på krenkende urinkontroller. Man bør slutte med krenkende regimer med langvarige rusprøver mot ungdom, slik som i dag; dette er i praksis en strengere straff, for en lite alvorlig forbrytelse, og på mange måter et overgrep. Særlig om ungdommene det gjelder har vært utsatt for seksuelle overgrep, er det svært krenkende å ta prøver under oppsyn. Spyttprøver gjør ikke situasjonen spesielt bedre, da UNAIDS f.eks. har anbefalt å i det hele tatt slutte med tvungne rusprøver, og KoRus-rapporten om ungdomskontrakter viser at dem som gjennomfører kontraktene uansett hadde klart seg bra, mens vanskeligstilt ungdom ikke klarer å gjennomføre, og dermed får dobbel straff og får det potensielt verre.

Vi må ha en reell avkriminalisering uten sanksjoner og uten tvungen rustesting. Dem som ikke har rusproblemer må få være i fred, men få et tilbud om frivillig hjelp. Dem som har rusproblemer må få et tydelig og omsorgsfullt tilbud om omfattende og påkostet hjelp.

Stadig flere land legaliserer og regulerer cannabis.

Siden det avgjørende valget i USA der hele 9 stater ble stater med lovlig cannabis, har to stater til og Canada regulert salget. Idet dette innspillet sendes inn, er også New Jersey i gang med å regulere cannabis, New Zealand skal holde folkeavstemning om det, og regjeringskoalisjonen i Luxembourg har sagt de vil legalisere.

Luxembourg vil bli det første europeiske landet med lovlig cannabis (Nederland og Spania har aldri gjort det formelt lovlig). Siden Luxembourg er tett knyttet til Frankrike og sistevnte har Europas høyeste bruksprevalens, er det ikke usannsynlig at det vil gå samme vei i Frankrike.

I et slikt politisk klima, så må Norge roe seg ned.

Staten må slutte å begå overgrep mot cannabisbrukere og i større grad skille mellom ansvarlig bruk og misbruk. Her har politiet vist seg å være i dårlig stand til å ta avgjørelser, noe som særlig vises i kritikken fra Sivilombudsmannen i førerkortsakene.

Det handler om grunnleggende holdninger; cannabis er ikke heroin, og mennesker som bruker det kan faktisk bruke det ansvarlig. De er ikke onde uvesener, men mennesker som deg og meg, og har krav på forholdsmessig behandling og å slippe krenkelser.

Den franske statens kommisjon for menneskerettigheter mener forøvrig også at borgerne har krav på å kunne kjøpe kvalitetskontrollert cannabis. Dette skyldes nok særlig de store problemene Frankrike har hatt med forurenset cannabis og lungeskader som følge av det, skader som er helt unødvendige. Når vi har en gruppe på mange hundre tusen i Norge som bruker cannabis, mener Graveteamet at borgerne også har krav på dette i Norge.

Vi skjønner at det ikke er innenfor mandatet til utvalget å drøfte regulering av rusmidler, men i lys av det politiske klimaet i utlandet samt FN-anbefalingene som gjelder avkriminalisering, mener vi utvalget må foreslå en ordning som innebærer minst mulig tvang og sanksjoner, og som reduserer politiets rolle.

Hvordan dere skal klare det, er vi usikre på, men det er lov å være kreative.
En mulighet er f.eks. å frata politiet ansvar for oppfølging så fort som mulig.

Når noen tas med narkotika kan politiet pålegge et helserettet tiltak. Samtidig overtar dette helserettede tiltaket alt ansvar for oppfølging, og politiet er helt ute av bildet. Det må være et veldig klart skille her, der politiet faktisk ikke har noen innflytelse eller rett til informasjon om hva som skjer når de har henvist.

Det er også viktig å merke seg at mandatet dere har fått som gjelder tvangsbehandling i sin ordlyd kun nevner rusavhengige. Dersom det ikke er snakk om en som er avhengig, har dere altså anledning til å foreslå at disse skal slippe oppfølging og sanksjoner om de ikke vil. Dette bør dere absolutt gjøre.

Videre kan dere foreslå mildest mulig sanksjoner dersom en ikke møter opp til et helserettet tiltak, f.eks. 750 kroner i bot, og at boten ikke under noen omstendighet kan øke til mer enn 3 ganger dette beløpet ved gjentatte henvisninger. Den såkalte sanksjonen kan også være å måtte møte til et 2-timers kurs eller liknende (bare forsøk å holde den skadelige misinformasjonen fra Thomas Lundqvist unna dette kurset).

Da har dere oppfylt mandatet og FN-anbefalingene og i tillegg mandatet gitt av regjeringen (som antakelig var resultat av en politisk hestehandel).

Det er nedfelt i Grunnloven at menneskerettighetene går foran norsk lovgivning.
Dermed vil det mest riktige av dere være å foreslå nettopp en slik ordning som det vi foreslår her, i stedet for et inngripende system som potensielt er verre enn det vi har, pakket inn i silkepapir og pent politikersnakk.

Førerkortsaken: Var dommer Jan Eivind Norheim inhabil?

I Bjørn Dahls førerkortsaks fjerde behandling i rettsvesenet, altså i lagmannsretten i august 2018, var Jan Eivind Norheim dommer. Arne Seland var Bjørn Dahls advokat. Disse to har møttes i retten før, i den svært kontroversielle Hemsedalsaken fra 2016. Da var Jan Eivind Norheim aktor, og Seland var forsvarsadvokat for en av mennene som var siktet i voldtektssaken.

Blant andre Arne Seland klarte å få mennene i Hemsedalsaken frikjent til tross for at mange mente det var nok beviser i saken til å dømme mennene. At Nordheim tapte saken var et presisjenederlag for han i en sak som hele nasjonen hadde fått øynene opp for. Og som ikke selve tapet i saken var nok, gjorde Nordheim en stor tabbe da han ikke anket saken.

«Både advokat John Christian Elden i advokatfirmaet Elden og jusprofessor Hans F. Marthinussen har pekt på at det kan ha vært saksbehandlingsfeil at det bestemmende mindretall i lagmannsretten ikke vurderte om mennene kunne domfelles for grov uaktsom voldtekt – et mildere straffebud enn det de opprinnelig sto tiltalt for.»

Når Elden og Marthinussen på vegne av folket påpeker at den tapte saken burde vært anket mens absolutt hele medie-Norge følger med, så er det lett for den som lider prestisjenederlaget å kanalisere følelsene knyttet til nederlaget mot de personene som fremmer kritikken.

nordheim

Aktører i Hemsedalsakskomplekset overlapper med aktører i førerkortsakskomplekset

Både Elden og Marthinussen har offentlig omtalt førerkortsakene, og det er rimelig å anta at de ønsker en dom i Bjørn Dahls favør i førerkortsaken hans.
Vi har dermed en situasjon der Arne Seland som Bjørns advokat i lagmannsretten vant mot Nordheim i den mye omtalte Hemsedalsaken, og der et par av førerkortsakenes profilerte pådrivere etter Nordheims tap i Hemsedalsaken påpekte at det ikke bare var i selve tapet i saken Nordheim gjorde en dårlig jobb, men at han også ved å ikke anke begikk en feil som for Andrea Voldum og rettsfølelsen til en stor del av befolkningen fikk fatale konsekvenser i form av at den kontroversielle frifinnelsen ble stående.

Det vil ikke være uvanlig hvis Nordheim har såre, vanskelige og/eller ubearbeidede følelser knyttet til dobbelt-prestisjenederlaget i Hemsedalsaken, og i førerkortsaken til Bjørn Dahl sitter Nordheim to år senere plutselig med makten til å i stor grad påvirke dommen i disfavør av Arne Selands klient, hvis det av akk så dagligdagse menneskelige hevnmotiver kanskje kan bidra til å føle seg litt bedre et lite øyeblikk med tanke på følelsene som nærmeste uunngåelig ligger igjen i bakhodet fra Hemsedalsaken. I tillegg vil en dom i Bjørn Dahls disfavør irritere både Elden og Marthinussen.

Betyr dette at Jan Eivind Nordheim var inhabil i førerkortsaken til Bjørn Dahl?

Definisjonen på inhabilitet er hos lovdata.no:

At en person er “inhabil“ eller “ugild“ innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet.

Det vil ikke være urimelig å hevde at den påpekte overlappingen av aktører i Hemsedalsakskomplekset og i førerkortsakskomplekset, i lys av Nordheims prestisjenederlag, representerer omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. I en sak som Bjørn Dahl sin førerkortsak, der et individ sine rettigheter blir overkjørt av et helt statsapparat i en langvarig prosess der prinsipper om likebehandling kastes over bord, er det svært viktig at dommeren er helt objektiv og ikke har noen følelser knyttet til noen direkte eller indirekte aktører i sakskomplekset.

Likevel dekkes nok ikke den påpekte mistilliten til upartiskhet av de forholdsvis konkrete habilitetsbestemmelsene i forvaltningsloven og i domstolloven, så jeg vil tro Nordheim hadde blitt erklært habil hvis det hadde blitt gjennomført en habilitetsvurdering. Man kan kanskje si at habilitet språklig sett og habilitet i lovens forstand avgrenses på forskjellig måte.

I tillegg svarte Bjørn Dahls advokat at de ikke hadde noen innvendinger til dommerens selverklæring som habil, og da er jo saken grei. Bjørn Dahl har siden tapet i lagmannsretten skiftet advokat, og anket dommen til Høyesterett der den skal behandles av ankeutvalget.

En habilitetsvurdering av Nordheim i lys av Hemsedalsaken er såvidt meg bekjent ikke en del av Dahls anke, men jeg nevner habilitetsbetraktningen i denne artikkelen fordi det er nok et uroelement som gjør det vanskelig for oss som følger med å slå oss til ro med lagmannsrettens dom. At saken har vært gjennom tingretten og lagmannsretten i to omganger og at begge parter sitter igjen med to seire hver, styrker heller ikke tilliten til at rettsvesenet har kommet frem til en riktig avgjørelse. Det mest graverende mistillitsmomentet er likevel at dommeren har felt dom i Bjørn Dahls disfavør ved å støtte seg på et sakkyndig vitne som hevder man kan være stein i hele 41 timer etter å ha inntatt cannabis.

Bjørn Dahls førerkortsak i grove trekk

Kjernen i saken er at Staten v/Politidirektoratet mener Bjørn Dahl må fratas førerkortet fordi de vurderer han som både:

  • ikke edruelig
  • til fare for trafikken

Bakgrunnen for dette er at Bjørn Dahl bruker medisinsk cannabis. Nærmere bestemt bruker han Bedrocan-produktene Bedrocan og Bedica, der Bedrocan har 22% THC og Bedica har 14% THC. Bjørn bruker medisinsk cannabis 2-3 ganger per uke (ca. 10 ganger per måned), og når han bruker medisinsk cannabis doserer han 0,25 – 0,5 gram. Bjørn venter alltid minst 15 timer etter bruk før han kjører bil. Disse faktum bestrides ikke av noen parter i saken og ansees som de faktiske forhold, men Politidirektoratet mener Bjørns bruk på 2,5 – 5 gram per måned er misbruk og at han derfor må ansees som ikke edruelig.

Å ansees som ikke edruelig og å ansees som til fare for trafikken er to kumulative vilkår i veitrafikkloven. At de to vilkårene er kumulative betyr at begge må være oppfylt for at den tilknyttede konsekvensen skal kunne trå i kraft. I Bjørn Dahls tilfelle betyr dette at han både må ansees som ikke edruelig og som til fare for trafikken, for at han skal kunne fratas førerkortet.

Bakgrunn

Dette er jo fjerde gang Bjørn Dahl og Politidirektoratet møtes i retten for å diskutere retten hans til å beholde førerkortet. Første gang i tingretten (2015) vant Politidirektoratet, da de fikk rettens gehør for at Bjørn Dahl ikke er edruelig, og at vurdering som ikke edruelig var tilstrekkelig for å frata han førerkortet. Bjørn Dahl anket, og vant i lagmannsretten i 2016, da det ble slått fast at vurdering som ikke edruelig ikke er tilstrekkelig for å frata førerkortet, det må også vurderes dithen at vedkommende er til fare for trafikken.

Senere i 2016 fattet Politidirektoratet nytt vedtak om å frata Bjørn Dahl førerkortet, der de hadde gjort en vurdering som konkluderte med at Bjørn Dahl er til fare for trafikken, men uten å ha noen konkrete holdepunkter å hvile konklusjonen på. Derfor tapte Politidirektoratet da Bjørn Dahl så seg nødt til å bringe også det nye vedtaket inn for tingretten, og tingretten sa seg rett og slett uenig i at Bjørn Dahl er en fare for trafikken, og de mente heller ikke at den påståtte akkumuleringseffekten som Jørg Mørland forsøkte å selge til retten for Politidirektoratet hadde blitt sannsynliggjort.

Politidirektoratet anket, og nå har partene altså møttes for fjerde gang i rettssystemet:

thumb2

Del 1: Statens åpning
Del 2: Forsvarets åpning
Del 3: Bjørn Dahls hovedforklaring
Del 4: Forsvarets vitne med tolk
Del 5: Statens ekspertvitne Jørg Mørland
Del 6: Forsvarets vitne Knut Dalen
Del 7: Forsvarets vitne Ole Røgeberg
Del 8: Bjørn Dahls tilleggsforklaring
Del 9: Statens avslutning
Del 10: Forsvarets avslutning

Politidirektoratets bevisførsel

Politidirektoratets strategi for å frata Bjørn Dahl førerkortet er å få gjennomslag for sin vurdering av Bjørn som til fare for trafikken. Politidirektoratet har i hovedsak fremmet samme argumentasjon som de gjorde da de tapte i tingretten, der de ikke har gjort noen konkret vurdering av Bjørn Dahls skikkethet til å ferdes i trafikken. Deres vurdering hviler derimot på deres hypotetiske antagelse om at mennesker generelt kan være ruspåvirket opptil 24 timer etter siste inntak av cannabis, samt en håndplukket teori presentert av Jørg Mørland.

Argumentasjonen deres er en svært hypotetisk tankegang som sier at hvor lenge etter inntak av cannabis man fortsatt er ruset, ikke bare varierer fra person til person, men at det også kan variere hos en og samme person fra gang til gang. Politidirektoratet hevder altså at hvor lang tid det tar fra Bjørn Dahl bruker cannabis til han er så lite ruset at han kan kjøre bil, i teorien kan variere fra 6 timer til 24 timer, og at man dermed for sikkerhets skyld må tenke at det er mulig Bjørn Dahl fortsatt er for ruset til å kjøre bil 15 timer etter inntak av medisinsk cannabis.

Akkumuleringseffekten

For å styrke denne hypotetiske antagelsen lener de seg også på Jørg Mørland sin kontroversielle akkumuleringseffekt-teori. Jeg har ikke kopi av grafen Mørland presenterer, men han referer til den som «Heuberger». Hvis man plotter inn at Bjørn Dahl bruker 0,25 – 0,5 gram cannabis med 22% THC ca. hver tredje dag, så sier visstnok Heuberger-modellen at det er sannsynlig at Bjørn Dahl vil ha et THC-nivå etter 17 timer som er over lovens grense på 0,004 mikromol.

Man kan jo spørre seg retorisk hva dette vil bety for mennesker som bruker mer cannabis enn Bjørn, for eksempel daglig. For det fins jo en del med daglig cannabisbruk, akkurat som det finnes en del mennesker som drikker litt alkohol hver dag.

Bjørn Dahls bevisførsel

Ole Røgeberg vitnet og forklarte at THC begynner å gå ut av systemet et par timer etter inntak, og i all hovedsak er ute av systemet etter fem til seks timer. Røgeberg ga uttrykk for at seks eller i verste fall åtte timer etter inntak kan være en fornuftig grense å sette for bilkjøring som tommelfingerregel. Røgeberg uttalte også at man 15 timer etter inntak bør være klinisk edru med god margin.

Bjørn Dahls kanskje viktigste bevis er blodprøver han har tatt på Volvat. Han møtte opp rett etter å ha røyket en solid dose cannabis, og ble målt med høye verdier godt over lovens grense. Så kom han tilbake 15 timer senere og tok ny blodprøve, og den viste en verdi under lovens grense på 0,004 mikromol per liter blod.

Dette beviser jo at Bjørn Dahls praksis sikrer at han aldri kjører ruspåvirket. Når han venter minst 15 timer etter inntak av cannabis før han kjører bil, så har han bevist utover enhver rimelig tvil med empiriske blodprøveundersøkelser at det ikke er noen risiko for at han kjører ruspåvirket når han følger de prinsippene for cannabisinntak og bilkjøring som retten har lagt til grunn at han følger.

Politidirektoratets svar på dette er en aggressiv relativiseringsretorikk der de påpeker at hvor mye THC som faktisk går fra jointen og inn i blodsystemet kan variere fra gang til gang, og også at halveringstiden for THC kan variere fra gang til gang. Dette bruker de til å si at slike variasjoner ikke gjør testen til Bjørn til noen fasit for hvordan THC skilles ut i systemet til Bjørn, og de argumenterer med at testen viste at han den ene gangen hadde THC-verdier under lovens grense 15 timer etter inntak, men at det andre ganger hypotetisk sett kan gå mer enn 15 timer før han har et THC-nivå under lovens grense.

Politidirektoratets argumentasjon om denne testen er veldig relativistisk og hypotetisk. Bjørn Dahl har tatt en vitenskapelig tilnærming der profesjonelle har gjort en faktisk empirisk test av Bjørn sitt THC-nivå. En slik test beviser hvordan THC skilles ut av Bjørn utover enhver rimelig tvil, som er beviskravet i straffesaker. Dette er en sivil sak, og da gjelder mildere beviskrav. Ergo følger at bevis som burde være tilstrekkelig til å oppfylle et beviskrav utover enhver rimelig tvil bør være mer enn nok til å trumfe i en sivil sak som denne førerkortsaken.

Katastrofe for alkoholbrukere

Politidirektoratet argumenterer med håndplukket teori og hypotetisk relativisering som virker lite prinsippfast. Jørg Mørland nevnte i rettssaken at akkumulering gjelder for alle rusmidler, også for alkohol. Og hvis hypotetisk relativisering skal gjelde for illegale rusmidler bør hypotetisk relativisering gjelder også for alkohol, da veitrafikkloven ikke skiller på legale og illegale rusmidler.

Hvor høy promille man får og hvor lenge den hypotetisk kan bli værende over promillegrensen kan variere ikke bare fra person til person, men også hos en og samme person fra gang til gang. Mangel på søvn og hvile, midlertidig redusert næringsinntak, stressnivå og ukjente faktorer kan påvirke promillenivået, og det betyr at i en del tilfeller kjører folk bil dagen derpå med subjektiv antagelse om promille under lovens promillegrense, når de i tråd med Politidirektoratets argumentasjon hypotetisk sett kan ha en promille over promillegrensen.

Borgere som drikker et par glass vin til maten et par ganger i uka bør fratas førerkortet hvis Politidirektoratet vil være konsekvent. Det samme med borgere som drikker store mengder alkohol i helgene og et par enheter også på ukedagene. Det er stor variasjon i hvor høy promille forskjellige mennesker får av en gitt mengde alkohol. Det er også stor variasjon i hvor høy promille en og samme person kan få av en gitt mengde alkohol fra gang til gang; mangel på søvn og hvile, midlertidig redusert næringsinntak, stressnivå og ukjente faktorer kan påvirke promillenivået, og dermed også hvor lenge etter inntak man har promille over lovens grense.

Hvis et ekstremt ytterpunkt på 24 timer skal brukes hypotetisk og juridisk mot cannabisbrukere, så burde også et ekstremt ytterpunkt brukes hypotetisk og juridisk mot alkoholbrukere. Hvem som fortsatt er ruspåvirket 24 timer etter inntak av cannabis kunne ikke Jørg Mørland svare på. Likevel hevder Politidirektoratet at 24 timer må legges til grunn, fordi et eller annet menneske som ikke er Bjørn Dahl angivelig var stein 24 timer etter inntak av cannabis, og fordi de mener at hvis man røyker en joint med Bedrocan hver tredje dag så vil det i tråd med akkumuleringseffekten bygge seg opp THC-verdier i blodet til brukeren.

Bjørn Dahl nektes å møte i rettssaken sin?

Siste nytt fra fengselet er at Kriminalomsorgen snakker om at de ikke vil la Bjørn Dahl være fysisk tilstede når førerkortsaken hans kommer opp i Lagmannsretten 23. august. De ønsker at han heller skal delta i saken via video-overføring.

Å få lov til å delta fysisk i sin egen rettssak bør være en rettighet vi alle har her i Norge, og det bør ligge tungtveiende årsaker til grunn hvis man skal nektes å få delta på normalt vis. I Bjørns tilfelle ser jeg ikke et eneste argument for at han ikke skal få tillatelse til å delta i en sak som for han har vart siden mars 2014.

[Bjørn har bred støtte og blir ikke glemt selv om han er kastet på lukket avdeling i fengselet.]

Bjørn Dahl destabilisert?

Da førerkortsaken til Bjørn var oppe i Lagmannsretten i 2016 skjedde det initiativ fra politiet som kan tolkes som forsøk på å destabilisere Bjørn under rettssaken. Det hører med til historien at Bjørn vant saken, men også at Politidirektoratet på arrogant vis både unnlot å anke til Høyesterett og unnlot å respektere dommen. Man kan ikke si med sikkerhet at politiet utførte den razziaen i 2016 for å destabilisere Bjørn under rettssaken, men hvis det bare er helt tilfeldig så er det en ganske stor tilfeldighet at han opplever razzia på gården sin i Hardanger samme dag og samtidig som han selv er i Lagmannsretten i Oslo.

Nå i 2018 er det ingen tvil om at Bjørn Dahl har blitt destabilisert av myndighetene. Å bli kalt inn til lukket soning på kort varsel er ikke noen god oppladning til en rettssak som skal gå av stabelen åtte uker senere. Det hører også med til historien at Kriminalomsorgen er fullt klar over at Bjørn Dahl i praksis er svært lite soningsdyktig. Å nekte Bjørn alternativ soning og å insistere på å holde han på lukket avdeling er det desidert smarteste lovens lange arm kan gjøre for å destabilisere Bjørn før førerkortsaken, men akk så kynisk og inhumant.

glassvegg

På toppen av det hele er Bjørn også ilagt strenge besøksrestriksjoner fordi han er plassert på lukket soning. Dette innebærer at det kun er et begrenset antall personer som får besøke han, og når han får besøk skjer all kontakt gjennom en glassvegg. Ikke noe kyss, ikke noe berøring, ikke engang en klem er lov.

Følg med 23. august

Før Bjørn brutalt ble kastet på lukket soning snakket han om at han gledet seg til førerkortsaken, og at han skulle gjøre alt i sin makt for å være fysisk tilstede i Lagmannsretten 23. august. Det var nok egen helsetilstand han tenkte mest på når han snakket om usikkerhet rundt egen tilstedeværelse i rettssaken, og vi må nok innse at vi var litt naive da for et par måneder siden. Kriminalomsorgen gjør som det passer dem, og de har nok boka full av diverse triks både når det kommer til pisk og gulrot. Frem til 23. august er det tragisk nok kun pisk og ikke noen gulrøtter i vente for Bjørn.

Uavhengig av Bjørns fysiske tilstedeværelse i Lagmannsretten 23. august forventes det at Bjørn vinner nok en gang, og at Politidirektoratet denne gangen anker til Høyesterett. Alle interesserte oppfordres på det sterkeste til å møte opp for å være tilskuere i rettssaken, og siden det er en sivil sak så er det også anledning til å filme eller gjøre lydopptak.

Kapittel 2 av Bjørns historie: Soningsudyktig

Kapittel 1 sluttet med at Bjørn Dahl og kameraten hans ble fengslet for befatning med hasj i 1978, og at kameraten til Bjørn hang seg på cella i Bergen Fengsel. 20 år gamle Bjørn ble informert med en kort melding om fakta samt at fengselsbetjentene tok beltet hans for å vanskeliggjøre at også Bjørn skulle velge døden som utvei. Bjørn tok nyheten om kameratens selvmord tungt, og reagerte ved å gå inn i en sjokktilstand.

En selvdestruktiv sjokktilstand der Bjørn ikke tok til seg mat, og der han lukket seg helt for kommunikasjon med omverdenen. Det tok en måned før fengselsbetjentene reagerte, og de reagerte absurd nok ved å sende Bjørn til Bergen Fengsel, altså samme sted som kameraten hadde tatt sitt eget liv en måned i forveien. Fengselslegen tok imidlertid raskt til fornuft og sendte Bjørn til fengselssykehuset i Oslo. I Oslo forsto de alvoret og søkte Bjørn umiddelbart inn til psykiatrien i Rogaland (Dale), men han ble værende på fengselssykehuset i 9 måneder mens byråkratiet gikk sin gang, og det rekker å bli 1980 før Bjørn 21 år gammel blir overført til Dale i Rogaland.

raw-uncut-2

Ca. 20 år senere, altså rundt 2000-tallet, blir Bjørn på ny puttet i varetekt i forbindelse med en narkotikasak, og noen uker ut i varetektsperioden på 12 uker viste han samme symptomer med sosial unnvikenhet/mutisme og manglende evne til å ta til seg næring. Han ble da lagt inn på psykiatrisk avdeling, men sendt raskt tilbake til varetektsfengselet. Da han slapp ut etter varetektsperioden på 12 uker hadde han gått ned 25 kilo, og veide under 50 kilo. Han opplevde også nyrekomplikasjoner, sannsynligvis på grunn av spisevegringen, og måtte opereres.

Da han etterhvert skulle inn til soning var det åpenbart at Bjørn ikke var soningsdyktig, og det holdt derfor med ett døgn på lukket celle før han ble overført til psykiatrien på Haukeland. Deretter fulgte en periode med runddans mellom soning, soningsavbrudd og psykiatri, før Bjørn etter lang tid fikk innvilget tilrettelagt soning som fungerte greit for han i slutten av soningsperioden. Faktisk var soningsgjennomføringen så trøblete at hele perioden 2003 til 2010 gikk med på å sone en effektiv tid på tre år og tre måneder.

2018

Denne historikken har Kriminalomsorgen sett bort fra når de har kalt Bjørn inn til soning nå i 2018, kort tid før den prestisjefylte førerkortsaken til Bjørn som skal foregå 23. august. Pårørende av Bjørn har allerede sett tegn til samme symptomer som Bjørn har vist tidligere, og jeg vil gjenta og understreke at det er gambling med Bjørn Dahls helse å kompromissløst holde han i ordinær soning frem til 23. august.

Kriminalomsorgen har nektet å innvilge Bjørn soningsutsettelse til spørsmålet om helse og soningsdyktighet er kartlagt, og Kriminalomsorgen har til og med trenert utlevering av dokumenter fra Bjørns soningshistorikk slik at Bjørns advokat ikke har hatt sentral dokumentasjon tilgjengelig i arbeidet med å bygge opp Bjørns søknad om alternativ/tilrettelagt soning.

En åpenbar løsning er at Bjørn Dahl nå helt i starten av soningen får innvilget straff i institusjon, som ifølge Kriminalomsorgen «kan skje når som helst under straffegjennomføringen». Med den svært turbulente soningsfortiden Bjørn Dahl har, så virker det svært nærliggende at soningen bør starte med et opphold på institusjon for å få kartlagt grad av soningsdyktighet og hva slags soningstilpasninger som vil være hensiktsmessig for at Bjørn skal få gjennomført en human soning.

Det virker åpenbart at Kriminalomsorgen bør se ordentlig på Bjørns soningshistorikk og identifisere hva som har fungert for han tidligere, og deretter legge opp et soningsforløp i tråd med det som tidligere har fungert.

Kapittel 1 av Bjørns historie: Bestekameraten hang seg på cella

Bjørn Dahl fyller 60 år i år. Den hyggelige og generøse bonden har hatt et tøft liv som har satt sine spor – ikke minst i møte med rettsvesenet. Men hvordan begynte denne suppa som han har ramlet i?

Bjørns barne- og ungdomsår var preget av omstendigheter som har gitt traumer, delvis under barnevernets omsorg og delvis under morens omsorg. Da Bjørn var 15 år og kom hjem fra Barnevernets Spesialskole etter fullført ungdomsskole, hadde han med seg 18 gram hasj som moren hans fant. Dette resulterte i at morens samboer passiviserte Bjørn mens moren ringte politiet og anmeldte Bjørn for hasjbesittelsen.

Bjørn ble først slengt på glattcelle, deretter i varetektsfengsel i en uke, før han slapp ut med forsterket mistillit både til politiet og til moren sin. Den påfølgende konfrontasjonen med moren førte til at Bjørn ble bostedsløs i en alder av 15 år. Sosialkontoret nektet han hjelp og henviste til at moren hadde ansvar for han.

raw-uncut

Bjørn sov stort sett ute. For å ha noe penger til overlevelse lærte han fort å selge hasj, og fikk etterhvert venner og nettverk som gjorde at han kunne sove oftere med tak over hode da han nærmet seg 20-årene. Spesielt en venn knyttet Bjørn seg nært til, en noe streitere akademiker som Bjørn fant både personlig og intellektuell trygghet hos. For første gang i livet følte Bjørn noe som minnet om komfort og frihet.

Dette skulle ikke vare lenge. Da Bjørn runda 20 år i 1978 kjørte han og kameraten et opplegg sammen som ga dem noe penger og litt forbruk. Ettersom jeg har forstått var det ikke noe store greier, men de ble tysta på og arrestert. Politiet arresterte også kjæresten til kameraten, uten noe fnugg av bevis for at hun var innblandet på noen måte. Da Bjørn, kameraten og kjæresten hadde sittet separert på celle i 14 dager knakk kjæresten og fortalte politiet hvor kameraten til Bjørn hadde gjemt unna noen penger. Dette ga Bjørn og kameraten nye 12 uker med brev og besøksforbud – Bjørn ble sendt til Ålesund Fengsel og kameraten til Bergen Fengsel. Situasjonen ble for tung å bære for kameraten til Bjørn, så han hang seg på cella i Bergen Fengsel. Han døde ved å henge seg selv med gitarstrenger.

Bjørns historie slutter ikke her, men dette kapittelet av historien hans slutter her. I begynnelsen av oktober er det nøyaktig 40 år siden kameraten til Bjørn hang seg på cella i Bergen Fengsel. Bergen Fengsel har kanskje bygget om eller fornyet seg med større fengsel på en annen tomt i Bergen, men Bergen Fengsel er Bergen Fengsel. Skal Bjørn i soningsudyktig forfatning holdes på celle i Bergen Fengsel og lide seg gjennom 40-årsdagen for kameratens selvmord på cella i Bergen Fengsel?

Å kaste Bjørn inn til ordinær soning på kort varsel er i utgangspunktet et farlig eksperiment med Bjørns helse, og som jeg allerede har skrevet om bør Bjørn så fort som mulig innvilges alternativ eller tilrettelagt soning. Hvis dette skal treneres til etter førerkortsaken 23. august, håper jeg virkelig at man i det minste kommer frem til en ordning for alternativ eller tilrettelagt soning i god tid før oktober og den svært tragiske merkedagen for minnet etter Bjørn Dahls gode kamerat.

(Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av korrespondanse med Bjørn Dahl, med intensjon om å ære hans ønske om å få frem dem ekte bakgrunnshistorien hans. Jeg tar forbehold om at enkelte detaljer i min fremstilling kan være noe unøyaktige da den skriftlige korrespondansen mellom Bjørn og meg om bakgrunnshistorien ble preget av hastverk da Bjørn ble informert om tidspunkt for soningsoppstart relativt kort tid i forveien.)

Les kapittel 2.