Bjørn Dahl nektes å møte i rettssaken sin?

Siste nytt fra fengselet er at Kriminalomsorgen snakker om at de ikke vil la Bjørn Dahl være fysisk tilstede når førerkortsaken hans kommer opp i Lagmannsretten 23. august. De ønsker at han heller skal delta i saken via video-overføring.

Å få lov til å delta fysisk i sin egen rettssak bør være en rettighet vi alle har her i Norge, og det bør ligge tungtveiende årsaker til grunn hvis man skal nektes å få delta på normalt vis. I Bjørns tilfelle ser jeg ikke et eneste argument for at han ikke skal få tillatelse til å delta i en sak som for han har vart siden mars 2014.

[Bjørn har bred støtte og blir ikke glemt selv om han er kastet på lukket avdeling i fengselet.]

Bjørn Dahl destabilisert?

Da førerkortsaken til Bjørn var oppe i Lagmannsretten i 2016 skjedde det initiativ fra politiet som kan tolkes som forsøk på å destabilisere Bjørn under rettssaken. Det hører med til historien at Bjørn vant saken, men også at Politidirektoratet på arrogant vis både unnlot å anke til Høyesterett og unnlot å respektere dommen. Man kan ikke si med sikkerhet at politiet utførte den razziaen i 2016 for å destabilisere Bjørn under rettssaken, men hvis det bare er helt tilfeldig så er det en ganske stor tilfeldighet at han opplever razzia på gården sin i Hardanger samme dag og samtidig som han selv er i Lagmannsretten i Oslo.

Nå i 2018 er det ingen tvil om at Bjørn Dahl har blitt destabilisert av myndighetene. Å bli kalt inn til lukket soning på kort varsel er ikke noen god oppladning til en rettssak som skal gå av stabelen åtte uker senere. Det hører også med til historien at Kriminalomsorgen er fullt klar over at Bjørn Dahl i praksis er svært lite soningsdyktig. Å nekte Bjørn alternativ soning og å insistere på å holde han på lukket avdeling er det desidert smarteste lovens lange arm kan gjøre for å destabilisere Bjørn før førerkortsaken, men akk så kynisk og inhumant.

glassvegg

På toppen av det hele er Bjørn også ilagt strenge besøksrestriksjoner fordi han er plassert på lukket soning. Dette innebærer at det kun er et begrenset antall personer som får besøke han, og når han får besøk skjer all kontakt gjennom en glassvegg. Ikke noe kyss, ikke noe berøring, ikke engang en klem er lov.

Følg med 23. august

Før Bjørn brutalt ble kastet på lukket soning snakket han om at han gledet seg til førerkortsaken, og at han skulle gjøre alt i sin makt for å være fysisk tilstede i Lagmannsretten 23. august. Det var nok egen helsetilstand han tenkte mest på når han snakket om usikkerhet rundt egen tilstedeværelse i rettssaken, og vi må nok innse at vi var litt naive da for et par måneder siden. Kriminalomsorgen gjør som det passer dem, og de har nok boka full av diverse triks både når det kommer til pisk og gulrot. Frem til 23. august er det tragisk nok kun pisk og ikke noen gulrøtter i vente for Bjørn.

Uavhengig av Bjørns fysiske tilstedeværelse i Lagmannsretten 23. august forventes det at Bjørn vinner nok en gang, og at Politidirektoratet denne gangen anker til Høyesterett. Alle interesserte oppfordres på det sterkeste til å møte opp for å være tilskuere i rettssaken, og siden det er en sivil sak så er det også anledning til å filme eller gjøre lydopptak.

Reklamer

Kapittel 2 av Bjørns historie: Soningsudyktig

Kapittel 1 sluttet med at Bjørn Dahl og kameraten hans ble fengslet for befatning med hasj i 1978, og at kameraten til Bjørn hang seg på cella i Bergen Fengsel. 20 år gamle Bjørn ble informert med en kort melding om fakta samt at fengselsbetjentene tok beltet hans for å vanskeliggjøre at også Bjørn skulle velge døden som utvei. Bjørn tok nyheten om kameratens selvmord tungt, og reagerte ved å gå inn i en sjokktilstand.

En selvdestruktiv sjokktilstand der Bjørn ikke tok til seg mat, og der han lukket seg helt for kommunikasjon med omverdenen. Det tok en måned før fengselsbetjentene reagerte, og de reagerte absurd nok ved å sende Bjørn til Bergen Fengsel, altså samme sted som kameraten hadde tatt sitt eget liv en måned i forveien. Fengselslegen tok imidlertid raskt til fornuft og sendte Bjørn til fengselssykehuset i Oslo. I Oslo forsto de alvoret og søkte Bjørn umiddelbart inn til psykiatrien i Rogaland (Dale), men han ble værende på fengselssykehuset i 9 måneder mens byråkratiet gikk sin gang, og det rekker å bli 1980 før Bjørn 21 år gammel blir overført til Dale i Rogaland.

raw-uncut-2

Ca. 20 år senere, altså rundt 2000-tallet, blir Bjørn på ny puttet i varetekt i forbindelse med en narkotikasak, og noen uker ut i varetektsperioden på 12 uker viste han samme symptomer med sosial unnvikenhet/mutisme og manglende evne til å ta til seg næring. Han ble da lagt inn på psykiatrisk avdeling, men sendt raskt tilbake til varetektsfengselet. Da han slapp ut etter varetektsperioden på 12 uker hadde han gått ned 25 kilo, og veide under 50 kilo. Han opplevde også nyrekomplikasjoner, sannsynligvis på grunn av spisevegringen, og måtte opereres.

Da han etterhvert skulle inn til soning var det åpenbart at Bjørn ikke var soningsdyktig, og det holdt derfor med ett døgn på lukket celle før han ble overført til psykiatrien på Haukeland. Deretter fulgte en periode med runddans mellom soning, soningsavbrudd og psykiatri, før Bjørn etter lang tid fikk innvilget tilrettelagt soning som fungerte greit for han i slutten av soningsperioden. Faktisk var soningsgjennomføringen så trøblete at hele perioden 2003 til 2010 gikk med på å sone en effektiv tid på tre år og tre måneder.

2018

Denne historikken har Kriminalomsorgen sett bort fra når de har kalt Bjørn inn til soning nå i 2018, kort tid før den prestisjefylte førerkortsaken til Bjørn som skal foregå 23. august. Pårørende av Bjørn har allerede sett tegn til samme symptomer som Bjørn har vist tidligere, og jeg vil gjenta og understreke at det er gambling med Bjørn Dahls helse å kompromissløst holde han i ordinær soning frem til 23. august.

Kriminalomsorgen har nektet å innvilge Bjørn soningsutsettelse til spørsmålet om helse og soningsdyktighet er kartlagt, og Kriminalomsorgen har til og med trenert utlevering av dokumenter fra Bjørns soningshistorikk slik at Bjørns advokat ikke har hatt sentral dokumentasjon tilgjengelig i arbeidet med å bygge opp Bjørns søknad om alternativ/tilrettelagt soning.

En åpenbar løsning er at Bjørn Dahl nå helt i starten av soningen får innvilget straff i institusjon, som ifølge Kriminalomsorgen «kan skje når som helst under straffegjennomføringen». Med den svært turbulente soningsfortiden Bjørn Dahl har, så virker det svært nærliggende at soningen bør starte med et opphold på institusjon for å få kartlagt grad av soningsdyktighet og hva slags soningstilpasninger som vil være hensiktsmessig for at Bjørn skal få gjennomført en human soning.

Det virker åpenbart at Kriminalomsorgen bør se ordentlig på Bjørns soningshistorikk og identifisere hva som har fungert for han tidligere, og deretter legge opp et soningsforløp i tråd med det som tidligere har fungert.

Kapittel 1 av Bjørns historie: Bestekameraten hang seg på cella

Bjørn Dahl fyller 60 år i år. Den hyggelige og generøse bonden har hatt et tøft liv som har satt sine spor – ikke minst i møte med rettsvesenet. Men hvordan begynte denne suppa som han har ramlet i?

Bjørns barne- og ungdomsår var preget av omstendigheter som har gitt traumer, delvis under barnevernets omsorg og delvis under morens omsorg. Da Bjørn var 15 år og kom hjem fra Barnevernets Spesialskole etter fullført ungdomsskole, hadde han med seg 18 gram hasj som moren hans fant. Dette resulterte i at morens samboer passiviserte Bjørn mens moren ringte politiet og anmeldte Bjørn for hasjbesittelsen.

Bjørn ble først slengt på glattcelle, deretter i varetektsfengsel i en uke, før han slapp ut med forsterket mistillit både til politiet og til moren sin. Den påfølgende konfrontasjonen med moren førte til at Bjørn ble bostedsløs i en alder av 15 år. Sosialkontoret nektet han hjelp og henviste til at moren hadde ansvar for han.

raw-uncut

Bjørn sov stort sett ute. For å ha noe penger til overlevelse lærte han fort å selge hasj, og fikk etterhvert venner og nettverk som gjorde at han kunne sove oftere med tak over hode da han nærmet seg 20-årene. Spesielt en venn knyttet Bjørn seg nært til, en noe streitere akademiker som Bjørn fant både personlig og intellektuell trygghet hos. For første gang i livet følte Bjørn noe som minnet om komfort og frihet.

Dette skulle ikke vare lenge. Da Bjørn runda 20 år i 1978 kjørte han og kameraten et opplegg sammen som ga dem noe penger og litt forbruk. Ettersom jeg har forstått var det ikke noe store greier, men de ble tysta på og arrestert. Politiet arresterte også kjæresten til kameraten, uten noe fnugg av bevis for at hun var innblandet på noen måte. Da Bjørn, kameraten og kjæresten hadde sittet separert på celle i 14 dager knakk kjæresten og fortalte politiet hvor kameraten til Bjørn hadde gjemt unna noen penger. Dette ga Bjørn og kameraten nye 12 uker med brev og besøksforbud – Bjørn ble sendt til Ålesund Fengsel og kameraten til Bergen Fengsel. Situasjonen ble for tung å bære for kameraten til Bjørn, så han hang seg på cella i Bergen Fengsel. Han døde ved å henge seg selv med gitarstrenger.

Bjørns historie slutter ikke her, men dette kapittelet av historien hans slutter her. I begynnelsen av oktober er det nøyaktig 40 år siden kameraten til Bjørn hang seg på cella i Bergen Fengsel. Bergen Fengsel har kanskje bygget om eller fornyet seg med større fengsel på en annen tomt i Bergen, men Bergen Fengsel er Bergen Fengsel. Skal Bjørn i soningsudyktig forfatning holdes på celle i Bergen Fengsel og lide seg gjennom 40-årsdagen for kameratens selvmord på cella i Bergen Fengsel?

Å kaste Bjørn inn til ordinær soning på kort varsel er i utgangspunktet et farlig eksperiment med Bjørns helse, og som jeg allerede har skrevet om bør Bjørn så fort som mulig innvilges alternativ eller tilrettelagt soning. Hvis dette skal treneres til etter førerkortsaken 23. august, håper jeg virkelig at man i det minste kommer frem til en ordning for alternativ eller tilrettelagt soning i god tid før oktober og den svært tragiske merkedagen for minnet etter Bjørn Dahls gode kamerat.

(Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av korrespondanse med Bjørn Dahl, med intensjon om å ære hans ønske om å få frem dem ekte bakgrunnshistorien hans. Jeg tar forbehold om at enkelte detaljer i min fremstilling kan være noe unøyaktige da den skriftlige korrespondansen mellom Bjørn og meg om bakgrunnshistorien ble preget av hastverk da Bjørn ble informert om tidspunkt for soningsoppstart relativt kort tid i forveien.)

Les kapittel 2.